Gone Girl

Det kan virke som den nye arbeidsmetoden til David Fincher er å filmatisere bøkene han leser på stranda. Etter å ha kastet bort to år ved en svensk kopimaskin setter mesteren tenna i en annen morbid, men denne gang urørt litterær supersuksess; Gone Girl.

Gone Girl

Jeg har ikke lest romanen til Gillian Flynn, men ble i løpet av filmens innledende akt oppriktig bekymret for Finchers evne til å velge riktige prosjekter. The Girl With The Dragon Tattoo var unødvendig for en gjennomsnittlig skandinaver – de fleste av oss har jo både lest boka og sett Oplevs originalfilm – men i det minste ble materialet tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Med Gone Girl virket det som om mannen, som var delaktig i å forme min gryende filminteresse, var i ferd med å gå på en real smell ved å bli ordinær.

Selv om det var tydelig at Team Fincher var på plass – bare måten skuespillernes navn forsvinner ett sekund for tidlig fra skjermen mens det klippes fort og hardt mellom kalde, rolige innstillinger av småbyen – fremstod selve fortellingen som en litt uinspirert hybrid av American Beauty og en Law & Order-episode. Et halvhjertet forsøk på å dekonstruere den amerikanske A4-lykken ved å klistre et åpenbart konstruert forsvinningsnummer på toppen.

Mye av problemet lå i den manglende gnisten mellom Ben Affleck og Rosamund Pike. Sistnevnte forteller, via sin monotone, uengasjerte dagbokstemme, hvor fantastisk flott de har det. Men selv om de kysser i snø av sukker og knuller blant hyller med støvete bøker, virket de aldri som et nyforelsket par. Det var som å følge en pre-programert hustrurobot gå gjennom en digital sjekkliste av hva det vil si å forelske, gifte og etablere seg, men uten følelsene som får det til å virke genuint. Med en gang entusiasmen over at jeg så en splitter ny David Fincher-film på kino hadde lagt seg snek en uggen følelse av kjedsomhet seg inn blant seteradene.

Heldigvis var det ingen grunn til bekymring. Heldigvis var alt bevisst design. Jeg har for lengst vokst ut av den barnslige troen om at de beste aldri kan feile, men jeg burde vite at de beste alltid gjør noe interessant. Hvis Fincher har valgt å bruke tid på akkurat denne boka – av alle verdens spenningsbøker – bør det være noe mer her enn trinnene som leder opp til en klassisk «procedural». Gone Girl er en historie om fasadene vi bygger, ut mot omverdenen og inn mot de nærmeste. Det burde derfor ikke komme som noen stor overraskelse at filmen har et kobbel av sine helt egne fasader.

De små tegnene til at ikke alt er på stell lurker der hele tiden, men de peker først og fremst mot kjekke, rettkjevede Nick. Han skjuler riktignok nok noen hemmeligheter i klesskapet, men filmens ytre skall slår først sprekker når det viser seg at Amy ikke er død. Det utspekulerte kvinnfolket har orkestrert sin egen forsvinning som et første ledd i en omfattende plan hvis eneste mål er å destruere ektemannen. Vendingen kommer kanskje ikke som noe stort sjokk for sjangervante folk – det ble jo tross alt aldri funnet et lik – men den blir levert såpass tidlig og med såpass mye bravur at vendingen får tid til å endre alt.

På noen sekunder går Gone Girl fra å være en alminnelig fredagskrim til å bli en absurd, pulpy thriller som satirerer alt fra amerikansk mediekultur til menns frykt for kaninkokerkvinnene. På noen sekunder våkner Affleck og Pike og blir skuespillerne filmen krever. På noen sekunder blir Gone Girl førsteklasses underholdning.

Plutselig får vi servert en helt annen film og det er en film det er lett å digge. Gone Girl handler ikke lenger om å løse et temmelig ordinært mysterium, men blir en skrudd, ekteskapelig maktkamp om eierskap til forholdets fasade. Det er interessant hvor mye liv man kan sprøyte inn i en fortelling ved å gi rollefigurene motivasjoner og agendaer som ikke er 100% hederlige. Hadde filmen fortsatt å følge de to lokale etterforskernes jakt på sannheten hadde jeg reist meg fra kinosetet.

Erkjennelsen av hvor sinnsyk kona faktisk er tvinger derimot Nick opp av sofaen og til handling. Han er ikke lenger den kjedelige, halv-sympatiske ektemannen, men blir fyren som for all del vil spille den kjedelige, hel-sympatiske ektemannen. Alliert med superadvokaten Tanner Bolt, overraskende skarpt spilt av Tyler Perry, blir Nicks kamp for å komme på folkets side en skummelt gjenkjennelig reise inn i et hyklersk medielandskap.

Noen hundre kilometer lenger ned Mississippi River driver Amy med sine helt egne manøvreringer. Amy er kanskje fremdeles en robot, men i det minste er hun en robot med agenda. Planen med å ødelegge ektemannen skal omsider lede til bunnen av Gulfen – ja, den dama tar hevngjerrighet til et nytt nivå – men hun undervurderer to lokale hillbillys og blir ranet for alle sine sparepenger. Når hun skriker ut sine ekstensielle frustrasjoner inn i motellets hodepute er det kanskje den eneste gangen vi ser en flik av den virkelige Amy.

Det er etterhvert mye imponerende balansegang i Gone Girl. Filmen er like mye en svart komedie som en bekmørk thriller, og filmen er ikke redd for at latter i salen skal kvele ubehaget. For filmen er til tider grusomt ubehagelig, enten den kommer subtil i en trussel om voldtekt eller hamrende inn med en krigsmaskins kraft når Amy kutter strupen til Desi med en skarp tapetkniv.

Om vi kanskje aldri virkelig sympatiserer med verken Amy eller Nick skifter vi kontinuerlig side gjennom store deler av filmen. Amy er en upålitelig forteller og forer oss løgner om ektemannens mørke sider, om hans tendenser til vold og msibruk. Det er til og med små hint til en forferdelig barndom via foreldrenes forferdelige bokprosjekt. Vi vet aldri hvor vi har Amy, så vi kan nesten finne på å å forstå henne. Det er først når hun omfavner ektemannen foran en hær av innpåslitne journalister dekket i sitt offers blod at vi innser dama faktisk er en Hannibal Lecter-aktig superskurk.

You. Fucking. Bitch. Som Ben Affleck så fint formulerer det.

De siste 25 minuttene av Gone Girl tar absurditeten til nye høyder. En kjedelig person vil påpeke at detaljene i Amys kidnappingshistorie aldri ville holdt vann. En kjedelig person vil fortelle at kvinner som Amy ikke finnes. Og en kjedelig person vil antageligvis ha rett.

Men filmen er såpass rivende godt fortalt, så sjokkerende lekker, at den gjør seg fortjent til noen plotthull og enkle karikaturer. Når filmen omsider fanger Nick i et ekteskap selv djevelen ville fryktet betyr ikke de logiske bristene noe som helst. Det eneste som teller er at Fincher, Flynn, Pike og Affleck har, etter en skummel, lurendreinde start, lurt meg og levert varene.

«Popcornunderholdning» er ikke et begrep kun superhelter har eierskap på. Dette er en annen, blodigere type popcorn. Og kvaliteten er førsteklasses.

5/5