Sin City 2: A Dame To Kill For

Si hva du vil om de tynne historiene, det spekulative kvinnesynet og lassene med stilisert ultravold – i 2005 var det ingenting som så eller føltes ut som Sin City. I et eksperiment bestående av grønnskjermer, noen aldrende skuespillere og bøttevis med digitalt blod vekket Robert Rodriguez den grafiske novellen som form til live på det store lerettet.

Sin City 2

Åtte år senere er det visuelle overraskelsesmomentet naturligvis borte. Da kreves det mer av fortellerne Rodriguez og Miller enn av stilistene Rodriguez og Miller, som i anledningen har børstet støv av et par gamle fortellinger og snekret sammen to splitter nye.

Dessverre er det ingenting her som matcher Mickey Rourkes seiersløp i «The Hard Goodbye», bittersøte «That Yellow Bastard» eller til og med den supercampy horekrigen i «The Big Fat Kill». Frank Miller har riktignok aldri vært en historieforteller av Alan Moores kaliber, og det er noe unødvendig revyaktig ved å hakke opp en film i mange smådeler. Men som lettyggelige biter av ren pulp dekket Sin City et behov mainstream-publikummet ikke visste de hadde. Det var sexy, det var brutalt og under de tjukke lagene med gult blod lå det til og med et enkelt budskap: du kan ikke vinne fulle seiere i Basin By.

For heltene kunne dele ut juling, lage faen, røre litt i gryta, men noen lykkelig slutt ventet aldri i horisonten. Marv fikk hevnet sin døde hore, men endte opp i stolen. Hartigan klarte å beskytte stripperen Nancy, men måtte sette en kule i sitt eget hue. Man måtte gjøre en byttehandel – eller en «fair trade», som en whiskeyhes Willis så melankolsk formulerte det.

Denne eimen av bittersøthet var kanskje ikke mye, men det var noe. I oppfølgeren har denne lille, men likevel viktige fliken av mening forduftet. Uten noe nytt å legge på bordet, uten noe nytt å si, fremstår hele dette oppfølger/forløper-prosjektet som en temmelig meningsløs reprise av gamle bragden. For hva duoen RodMiller egentlig vil med disse fortellingene, med denne oppfølgeren, er jammen ikke lett å bli klok på.

Tanken kan jo selvsagt være å gi folket mer vold og flere poserende horer foran digitale kulisser, og det er vel forsåvidt en grei nok motivasjon. Men annet enn et par lekre utsnitt av en naken Eva Green og en ufrivillig øyetransplantasjon er det lite i SC2 som får publikum til å gispen. Originalen leverte volden med mer kreativitet og mer teft, og det i en tid hvor ingen visste at det var mulig. Faktisk er volden slappere, humoren tammere og budskapet mer polert i her, som om alderen har myknet Rod og Miller ned til to små-konservative streitinger.

Sin City 2 åpner med kapittelet Just Another Saturday Night – en slags pubertal førfilm som skal minne oss på at Marv fremdeles er minst like hardkokt som sist, selv om dette skjer lenge før hendelsene i enern. Han drar på fylla og dreper noen bortskjemte collegegutter, før han får et støt av kortlivet hukommelstap og glemmer hva han har gjort. Deretter glemmer filmen hvorfor denne sekvensen i det hele tatt er med og skynder seg videre til andre deler av byen.

Just Another Saturday Night er det en første i en lang rekke av overflødige elementer, som strekker seg fra Ray Liottas meningsløse cameo til dobbeltkapittelet «The Long Hard Night» i sin helhet. Her gjør filmen et halvveis forsøk på å kopiere «halv seier»-tematikken ved å sette den unge og arrogante gambleren Johnny opp mot seriens store skurk Senator Roark. Johnny ydmyker Roark ved pokerbordet og forklarer at historien om tapet, om at gamle Roark er dårligere, vil leve for alltid. Det ender med en kule i panna for lille Johnny, og man kan jo diskutere hvorvidt det virkelig var en plan å dø for. Pokerspillet foregår tross alt i bakrommet på en sliten strippebule og Roark har jo samtlige rundt bordet på lønningslista. Historien ville aldri forlatt lokalet.

Men plotthull eller ikke, det er egentlig ikke så viktig. Den store blunderen her er at alt som skjer i  The Long Hard Night 1 & 2 ikke betyr noen verdens ting. Hele historien oppheves nemlig av avslutningskapittelet Nancys Last Dance hvor alles favorittstripper er ute på en liten vendetta mot samme mann. I filmens fjerde actionklimaks dreper hun jævelen ved hjelp av spøkelset til Bruce Willis – som jo må være den teiteste måten en skurk har tatt kvelden siden Bane i The Dark Knight Rises.

Men heller ikke dette er så viktig. Det virkelig opprørende her, ihvertfall så mye man kan blir opprørt av en svak film, er at vi først må lide oss gjennom to kapitteler med et særdeles lite gjennomtenkt hevntokt, kun for at nevnte hevntokt oppheves av et annet og fullstendig uavhengig hevntokt. Ved å drepe Roark utretter Johnnys lille kamikazemanøver nemlig ingenting. Ja, ved å gjøre det så utrolig lett å drepe byens mektigste mann fremstår til og med detektiv Hartigan, åtte år etter, plutselig som en giddalaus feiging.

Slike selvdestruerende narrative valg er verre enn all verdens plotthull fordi den retroaktivt kaster bort publikums tid. Det var neppe Rodriguez og Millers intensjon, men det forteller meg at mennene har mistet sin evne som historiefortellere. Miller har utvilsomt noen gode tegneserier på CV’en, men etter SC2 og floppen The Spirit er film neppe mediet han bør konsentrere seg om.

Vi må riktignok ikke glemme at det finnes enda en del her, tittelkapittelet A Dame To Kill For. Her får vi et gjensyn med Dwight McCarthy, som pre-plastisk kirurgi spilles av en kortklipt Josh Brolin. Han spiller Dwight som en siklende, superseriøs streiting, altså 180 grader unna forgjenger Clive Owens tolkning. Jeg savner Clive Owen.

A Dame To Kill For er ikke en veldig minneverdig fortelling, men i det minste fungerer historien. Dwight vikler seg inn en gryte av løgn, drap, svik og sex, hvor det overraskende nok viser seg at filmens femme fatale ikke har rent mel i posen. A Dame To Kill For er altså noir for folk som aldri har sett en noir før – forfattet av en duo som tror den eneste muligheten å løse en gitt konflikt på er å hente inn Marv.

Bruken av Marv, forgjengerens mest populære figur, er egentlig veldig betengede på hvorfor dette forløper/oppfølger-tøvet aldri var en god idé til å begynne med. Strippet for motivasjon, strippet for personlig engasjement, reduseres mannen til en blodtørstig pokemon de andre figurene kan kalle på når de trenger backup. Denne utgaven av Marv er en utvannet versjon av en fyr som fikk sin historie fortalt for åtte år siden – akkurat som Sin City 2 er en utvannet utgave av et kryssmedie-eksperiment som aldri trengte noen oppfølger.

La oss håpe Rodriguez og Miller ikke repeterer feilen en gang til. Med de svake besøkstallene får de neppe lov til det.
2/5