Børning

Rånerne er neppe subkulturen som står først i køen når gjengen på Filminstituttet deler ut midler. Litt som tittelen Børning – hvor man har klemt inn en ø midt i et engelsk ord – er landets gatebilkultur en merkelig kollisjon mellom utenlandsk import og noe svært særnorsk vi ikke helt liker å bekjenne oss. Det er jo litt harry.

Børning

Men det er bra regissør Bræin fikk pengene. Jeg har ikke lest meg opp på hvordan, hvor mye eller fra hvem, men man ser at det er blitt brukt noen kroner ute på E6’en. Selvsagt er Børning en haug med tønnerull og høylytte eksplosjoner unna Need for Speed og Fast & Furious, men filmen har lite å skamme seg over i sammenligningen med sine amerikanske storebrødre. Det den mangler av spektakulære stunts – selv om det faktisk er et par forsøk her – tar den igjen på lun humor og en tydelig kjærlighet for bil og Råne-Norge. 

Børning ser faktisk veldig bra ut, veldig ofte. Joda, sekvensen fra Oppegård, via Oslo og opp Gulbrandsdalen foregår i et litt for langt mørke som holdt på å kvele tempoet etter en lovende intro, men med en gang filmen legger Trondheim bak seg kommer filmen opp i høygir igjen. Det er som om nordnorsk natur ble skapt av Herren for at amerikanske muskelbiler og asiatiske driftere skulle dundre gjennom landskapet.

Bræin virker å ha stålkontroll i førersetet. En flott miks av vidvinklede helikopterkjøringer, dashboard-kameraer og monterte kranshots sender oss opp mot skyene, ned mot asflaten, inn i kupeene og ut igjen. Det er trøkk i motorene, det hviner under dekka, det er Onkel P på høytalerne, ja det ser og høres og lukter bil og råning. Selv om Bræin ikke har råd til å stunte hele tiden har filmen heller ikke det behovet. Børning er på sitt artigste når den dukker ned i noe så særnorskt som en trønderlensmanns forsøk på å sperre av riksveien med en traktor enn når den prøver seg på halsbrekkende Hollywood-svev.

Tonalt og historiemessig er filmen litt mer vinglete i svingene. Børning kjører på en blanding av 70% komedie og 30% drama, men flyten hadde nok blitt enda bedre om også de siste tretti hadde blitt flytta over i latterbolken. Det forutsigbare forholdet mellom douchebagen Basmo og datteren med nøttealergi er visstnok filmens dramatiske blod, men sjarmen og hjertet ligger jo hos alle de sære, harry og artige typene som befolker Råne-Norge.

Den Schreiner-syke Nybakken som aldri har vært nord for Jessheim, den blodseriøse UP-legenden som får fluefiske-ferien ruinert, Bingo-Jon som kan alle landets ruter ned på kilometeren – dette er treffende karikaturer av miljøskada typer vi kan le av. Med en så god teft for typer, med så god casting, kunne filmen gjerne dedikert mer tid til alle sjåførene som visstnok er med men som vi likevel aldri ser. Said Ali, advokaten, svensken, Jenny Skavlan – hvem er alle disse menneskene? Vi trenger ikke oppveksthistoriene, bare noen grove særtrekk som gjør dem til faktiske konkurenter fremfor fyll på asfalten.

I stedet settes det av tid til det trøblete, men forutsigbare forholdet mellom Basmo og datteren, de to eneste figurene som behandles med en viss seriøsitet av manuset. Men det er lite som er mer uansvarlig enn å kappkjøre til Nordkapp med en fjortenåring i passasjersetet og selv om Basmo vinner datterens hjerte er han likevel den mest uansvarlige pappaen i kongeriket. Det er ikke noe filmen bryr seg om, det er ikke noe en slik film skal bry seg om, men allikevel ligger dette dramaet der hele tiden i veien.

For det er en uhøytidelig rånekomedie Børning virkelig vil være og filmens klimaks feier all tvil til side. En tilsynelatende død Nybakken sendes ut på sin siste reis utover Nordkapps arktiske klipper. Så våkner han. Sven Nordin dreper sin beste venn og det er en absurd avslutning som understreker at ingenting av dette var seriøst – alt var bare tull og uhøytidelig eksosromantikk. Så hva med enda mer av det i Børning 2?

3/5

PS: For Børning 2 foreslår jeg «Skandinavia Rundt». Start i de dype fjorder på Vestlandet, sving innom de svenske skoger for litt rallykjøring, kryss Øresund i 250, ta et uforsvarlig nattrace i Købens gater og plasser målstreken i Skagens sandklitter. Få med Kim Bodnia, Peter Stormare og midler fra danske og svenske filmfond, og oppfølgeren bør være spikra.