The Raid 2

150 minutter er mye. Nesten uansett type film eller sjanger. For en indonesisk kampsportfilm som ikke bare lar seg inspirere, men låner sterkt fra bedre og mer raffinerte gangsterfilmer, blir over to og en halv time i kinomørket rett og slett utmattende.

The Raid 2

Heldigvis er det verdt strevet, om man kan kalle akten «å se på noe av den lekreste actionkoreografien festet på film» for et strev. For de imponerende kampscenene er fremdeles hovedattraksjonen her, de er bare flere, hyppigere og dyrere.

For The Raid 2 gjør som oppfølgere flest: alt er større og mer voldsomt. Filmen fremstår likevel aldri som et pliktløp eller en slapp imitasjon av forgjengerens bragder. Med et større budsjett og mer selvtillit som regissør har Gareth Evans mulighet til å visualisere action på en skala og i en mengde han bare kunne drømme om i debuten.

Borte er det monotone, gråslitte og nesten kunstige betonglandskapet fra ener’n. I stedet lar han sin bataljon av skuespillere – eller snarere stuntmenn og kampsportutøvere – gyve løs på hverandre i gjørmete fengselsgårder og flashy nattklubber. Mektige gangstere møtes overdådige kontorer og lekre restauranter, biler smeller inn i hverande langs overtrafikkerte motorveier. Filmen svipper til og med innom tegneserieterritorie med en stum, hammerfektende modell og hennes bror som dreper folk med susende baseballer.

Den klaustrofobiske følelsen fra originalen er med andre ord erstattet av et bredt malt gangsterepos i Djakartas underverden. Her sendes vi frem og tilbake mellom ulike fraksjoner og miljøer, som pønsker og planlegger og dolker hverandre i ryggen før man får tid til å skille de fra hverandre.

Men la oss prøve: Vi har den tradisjonelle gangsteren og hans ambisiøse sønn Uco, en mektig japansk innflytter med politisk innflytelse, den selvskapte, haltende gjenglederen Bejo, en bande korrupte politimenn, en hemmelig anti-korrupsjon enhet, et hav av fargerike håndlangere og Rama selv.

Det er jævlig mye folk å holde styr på, men ikke en umulig oppgave for en disiplinert manusforfatter som har 150 minutter til rådighet. Problemet er at Evans – som også har manus – er langt flinkere til å iscenesette enkeltscener enn å sjongelere ulike narrative tråder. Det er enkeltscener her, som en runde aggressiv karaoke med sprit og horer, som en 90-talls versjon av Martin Scorsese ville nikket annerkjennende til. Men filmen sliter mer når den skal finne ut hvem og hva som er viktig for akkurat denne fortellingen.

Hovedperson Rama har knapt en historie her og blir i Raids midtparti redusert til Ucos skygge. En melankolsk, machetesvingende uteligger blir introdusert med et melodramatisk subplott – er han faren til Rama? – kun for å bli hogget ned i en snødekt bakgate 15 minutter senere (hvorfor det snør i Djakarta er forøvrig et av filmens ubesvarte mysterier). Korrupsjonsenheten, som virker å ha stor betydning i filmens første akt, forsvinner inn i den store glemselen.

I alt ståket er det lett å savne den fokuserte intensiteten fra The Raid: Redemption, hvor man hele tiden kunne telle hvor mange etasjer vi var fra rulleteksten. Men ved å plassere til litt distanse mellom seg og Redemption begår ikke Evans samme feil som finnen Renny Harlin i sin tid gjorde med Die Hard 2. Det var en oppfølger som var brukbar i seg selv, men som etterlignet originalens rytme og oppbygning så mye at hver bevegelse fremstod som en bleik kopi av noe bedre.

Istedet overgår Evans seg selv og Redemption med selve actionscenene, både i volum og kvalitet. Det er nemlig latterlig mye action her, men nesten hver sekvens fremstår som unik fra den forrige. Joda, essensen er selvsagt den samme i hver konfrontasjon: noen fyrer prøver å drepe noen andre fyrer, men ved å hele tiden skifte omgivelser, endre tempo og mikse kombinasjoner av våpen, kamptyper og personligheter fremstår de individuelle scenene som noe eget.

Poenget blir neppe bedre illustrert enn i filmens siste blodige og knoketunge konklusjon. Først stormer helten Rama hodeløst inn i et åpent lager mot en hel bande av lavtrangerte knyttnever. Deretter må han utmanøvere to langt bedre og våpenbærende motstandere i en i en trang korridor. Så er vi innpå kjøkkenet og antallet reduseres til én beinhard jævel. Kampen innledes med en slags gjensidig respekt og tar aldri slutt. Omsider trommes det opp til en siste konfrontasjon mot filmens slemmeste skurker – eller bosser, om du vil –  men da skjønner Edwards at publikum må være helt utslitt. Han motstår fristelsen og drar en Kill Bill: det hele er over på noen øyeblikk. Det er en lettelse.

The Raid: Redemption ser jeg gjerne igjen. Med The Raid 2, som tidvis er en flottere og mer ambisiøs film, nøyer jeg meg nok med «best off»-klipp på YouTube. I hvertfall de nærmeste årene. Filmen er for stor for sitt eget beste og mangler disiplinen til mer grasiøse sjangerfilmer. Men som en serie usammenhengende scener av ren  «action awesomeness» blir det neppe bedre enn dette. 4/5