Guardians of the Galaxy

Guardians of the Galaxy

Norrøne tordenguder eller billionærer i hyperavanserte kjeledresser. Uansett hvem Marvel drar frem fra sin rikholdige katalog av superhelter står publikum i kø.

Det bør derfor ikke komme som en stor overraskelse at folk også strømmer til kinosalene for å se Guardians of the Galaxy – til tross for at filmen handler om en bande med galaktiske utskudd få utenfor tegneseriesjappenes innerste reoler har hørt om. Marvel har etablert seg i folks bevissthet og skal gjøre mye feil for å levere en flopp.

Noe underligere er den sterke mottakelsen Guardians får hos kritikerne. Karakterene er jevnt over svært høye og mange snakker om «Marvels beste film» og at «moroa endelig er tilbake i superheltsjangeren«. Selv en innbitt kyniker kan vanskelig nekte for at Guardians of the Galaxy overstrømmes av humoristisk energi, men er filmen i seg selv virkelig så utrolig forfriskende?

Regissør James Gunn har ihvertfall lykkes med å finne den rette tonen. Han forstår at man ikke kan Nolan’ifisere en romreisende vaskebjørn med angstfull stirring utover en endeløs stjernehimmel. Med unntak av den svært melodramatiske åpningen på jorda og et par intense «enden er nær»-scener mot slutten, er atmosfæren stort sett like lett og ledig som på en swingersklubb. Ved å ta det totalt absurde materialet useriøst tar han det samtidig svært, svært seriøst.

Derfor blir vi i knappe to timer bombardert med en endeløs rekke av skarpe og plumpe vitser, kreative og slappe påfunn, ja, en tåke av komedie og forsøk på komedie som aldri ser ut til å lette. Selv om ikke hver eneste humorsalve treffer – faktisk virker forfatterne å ha en klein vits på hvert blinkskudd – er det frigjørende med en film som nekter å slutte å ha det morsomt.

Selv om samtlige Marvel-filmer er lette på foten, ihvertfall sammenlignet med rivalen DC, er humoren mer unntaket enn regelen. I Guardians er  derimot humoren selve loven, og flere av filmens beste øyeblikk kommer når den lener seg tungt mot et dypt, seriøst sjangerøyeblikk – ala heltens indre oppdagelse eller laget samles – kun for å slå en vits eller ti på klisjeens bekostning.

Den nesten totale mangelen på selvhøytidelighet er beundringsverdig, men samtidig har Guardians sluppet unna mye av kritikken som har vært rettet mot flere av de andre filmene i franchisen. Og det til tross for at den begår noen av de samme feilene selv. Eksposisjonstung, overspakket, forutsigbar og manglende egenart i den siste tredjedelen.

Problemet med Guardians er derfor ikke den useriøse tonen, men snarere at alle de sprelske påfunnene ikke får lov til sive inn i filmens rammeverk. Det er et snakkende tre her, en selvopptatt vaskebjørn med maskingevær, en Walkman stappfull med cheesy hits fra 70- og 80-tallet som spilles på de minst passende tidspunkt, men det er fremdeles en film støpt etter Marvels klare instrukser.

Tematisk er filmen en blåkopi av storebror The Avengers, hvor en gjeng med høyst ulike personligheter må legge sine forskjeller til sider for å overkomme en felles fiende. James Gunns manus erter flere ganger selve konseptet – spesielt i en festlig scene hvor alle reiser seg mens de sverger troskap og Rocket påpeker hvor idiotisk dette ritualet er – men all verdens vitser endrer ikke det faktumet at Guardians følger det samme forutsigbare narrative løpet som er typisk for slike lagfilmer.

Plottet drives dessuten fremover  (som så altfor mange andre Marvel-filmer før) av en kosmisk McGuffin som skifter eier oftere enn en rull jazztobakk på Roskilde. Det er ikke mye historie her, mer er uthaling av tid til filmen kommer seg til det uungåelige øyeblikket hvor de ufrivillige partnerne blir venner. Det betyr ikke at Guardians er kjedelig, filmen rekker ikke å kjede noen slik den spretter lynraskt mellom actionscener og vitser av variabel kvalitet, men det er noe veldig gjenkjennelig med hvor alt er på vei.

Som så mange andre av Marvels filmer – enten det er Winter Soldiers paranoide thrilleratmosfære eller den semi-Cronenbergske «mann-blir-maskin»-transformasjonen i Iron Man – starter også Guardians med en distinktiv stil og klare sensibiliter. Vi får servert en fargesprakende, tullete romopera som svipper innom eksotiske steder og hilser på eksentriske figurer – en herlig mashup av Star Wars, Firefly og The Fifth Element. Men etterhvert som filmen tråkker seg gjennom det litt for eksposisjonstunge plottet er det tydelig at vi er på vei mot den samme gamle Marvel’ske slutten.

I horisonten venter nemlig den effektunge konfrontasjonen med sjefskurken hvor «alt står på spill» og hvor gråtonene plutselig blir svart-hvitt. Verdens undergang har blitt proklamert så mange ganger i denne franchisen at trusselen forlengst har mistet sin tyngde, og det å bytte jorden med en Glenn Close-ledet planet filmen knapt utforsker hjelper ikke stort.

Så hvorfor ikke kjøre det smalere? Det er ikke en oppskrift som automatisk betyr mindre action og færre sprell, bare at fokuset skifter mot det som virkelig funker i Marvel-universet: figurene. For nok en gang treffer man fullstendig på castingen (vel, med et lite unntak av Zoe Saldana som kjeder seg og publikum) og filmen gnistrer og lever hver gang den spiller de sterke, fargerike personlighetene opp mot hverandre. Quill, Groot, Rocket, Drax – det er en bande av misfits man har lyst til å henge med i kinomørket.

Men fremfor å bygge en historie rundt en subkultur av kosmiske tjuver, dusørjegere og samlere – som jo er levebrødet til de fleste i filmen – trekkes linsa istedet utover mot intergalaktisk rasekrig og sivilisasjonsødeleggende artifakter. Det blir for mye og for fjernt, ihvertfall for en overfylt førstefilm, og man kunne tjent mye på å slanket bort en del figurer og unødvendige sideplots. Hvorfor bruke så mye tid på Ronans pompøse monologer foran grønnskjermer når filmen allerede har en karismatisk og aktiv skurk i Michael Rookers Yondu?

Det er synd Guardians, en film ellers stappfull av små stikk og sprell, ikke våger å utfordre de overhengende konvensjonene i større grad. Riktignok flørter Gunn med tanken hele tiden, som når Quill ved filmens klimaks plutselig utfordrer skurken Ronan til en «dance off». Det er et superteit, men herlig forfriskende innslag – en absurd vri som passer filmens tone perfekt. Men fremfor å avslutte filmen med en storslått dansekonkurranse om galaksens fremtid viser dansingen kun å være et påskudd for å skyte fyren i ryggen.

Denne manglende viljen til å tørre følge tonen og ideene helt ut – enten det er i useriøse Guardians eller seriøse Winter Soldier – gjør at filmene ender opp med å bli for like hverandre. Det er kanskje hva publikum vil ha, eller ihvertfall forventer, men jeg tror det bor enda friskere utgaver av alle disse filmene som ikke nødvendigis hadde blitt så mye mer utilgjengelige. Nå som Edgar Wright har forlatt det spennende Ant Man-prosjektet ser det ut som om Marvel ikke har noen tanker om å endre praksisen i fremtiden heller.