Edge of Tomorrow

960 I omtalene av Doug Limans nye tidshoppende action sci-fi har mange dratt paralleller til Groundhog Day. Ingen dum sammenligning det. Her blir Tom Cruise tross alt fanget i en ugjennomtrengelig tidssirkel og må leve det samme samme døgnet om og om igjen.

Men forfatteren bak den japanske boka som filmen er basert på har nevnt dataspill som inspirasjonskilde, ikke Bill Murray-komedien fra 93. Selv om mye har endret seg i overgangen fra bok til det store lerettet (Tom Cruise er jo som vi alle vet ikke asiater) er det tydelig at det fremdeles har vært en viktig punkt for filmen å navigere etter. Edge of Tomorrow må nemlig være det nærmeste Hollywood noensinne har kommet å fange selve opplevelsen av å spille.

Når Tom Cruise lander på Normandies robotinfiserte strender er han en like stor amatør som en fyr som starter opp Call of Duty for aller første gang. Det regner kuler og granater, medsoldatene faller rundt han som døde fluer og Cruise vet ikke hvor han skal løpe eller hvilken knapp han skal skyte med. Han skulle valgt en lavere vanskelighetstgrad.

Det er ikke første gang Tom Cruise er i den dype enden av bassenget, men det er første gang en film lar han drukne. Heldigvis kan han alltids trykke på restart og prøve igjen. Så Cruise kjører opplæringssekvensen på nytt, trener og terper til kontrollene sitter. Etterhvert vet han hvor fiendene dukker opp, når de angriper og hvor han må løpe. Akkurat som gutten med stikk; gjennom repetisjon øker han ferdighetsnivået. Omsider kommer Cruise seg vekk fra stranda. Han avanserer til campingplassen og bort til bondegårdsbrettet. Som et spill lagrer Edge of Tomorrow fremgangen, men der spillutviklere bruker lasteskjermer tar Liman frem klippesaksa. Ingen vits i å se de første brettene om og om igjen.

Dette ble kanskje veldig nerdete, men for en som spiller i ny og ne, men aldri sett en eneste brukbar filmatisering av mediet, var det en positiv overraskelse å oppdage det ultimate filmspillet i Edge of Tomorrow. Heldigivs slår filmen aldri deg i hodet med hva den er, men lar heller det tidshoppende konseptet bety forskjellige ting for ulike tilskuere. Det er ingen sekvenser filmet i førsteperson med en pistol klistret midt i skjermen, ingen nerdete sidekick som plumpt konstanterer «it’s just like a game».  Edge of Tomorrow er like mye en film for blockbustentusiaster som for rutinerte gamere.

Traileren averterte Edge of Tomorrow som nok en dyster robo-apokalypse, men filmen er egentlig veldig morsom. Døden blir fort rutine og hvis det ikke ligger noe spenning i det å dø kan man like gjerne lage humor ut av det. Bill Paxton gjør seg brautende og bred som staut offiser fra Kentucky, mens i en sekvens skreddersydd for verdens Cruise-hatere blir mannen skutt i hodet av Emily Blunt om og om igjen. Filmens største latterbrøl kommer når Cruise ruller som Ethan Hunt under en lastebil kun for å oppdage at han ikke er Ethan Hunt. Fire tonn med jern og gummi moser han ned i asfalten.

Etter år med filmer hvor alle de syke innfallene til Action-Cruise funker er det jævlig morsomt å se han feile om og om igjen. Forfatter McQuarrie har skrevet for stjernen før og vet hva folk forventer, både av han og sjangeren. Ved å vrenge disse forventningene på huet blir Edge en eneste stor meta-kommentar på en sjanger som tror en mann kan utgjøre all forskjell.

Ta åpningen, hvor Cruise flyr inn over London med helikopter som redningsmann og blir introdusert i flott uniform og med sitt sedvanlige vinnersmil. Tre minutter senere sprekker fasaden. Cruise er ikke helten vi forventet, men en feig medierådgiver som vil slippe å dra i kamp i krigen han reklamerer for. Som den slimålen han er prøver han å sno seg unna, men Jerry Maguire-sjarmen funker ikke i dette universet.

Så dette er fullt mulig den mest realistiske Cruise-busteren på årevis. Liman viser krigen mot en overlegen rase som en nådeløs massaker, et folkemord menneskene ikke kan vinne. Strandslaget skildres intenst og kaotisk uten å miste geografien, og med små glimt av morbid humor, som om han har sett Saving Private Ryan igjen og igjen. Exo-skjelletene, droppskipene og annet utstyr er fancy innpakket, men tungvint, klønete og farlig i praksis. Sand og gjørme klebrer seg til de rustne overflatene, kruttrøyken og de tunge skyene ligger over slagmarken som kvelende smog. Krigen er kul å se på, men aldri romantiserende. En aldergrense høyere og visualiseringen av robotkrigen hadde vært skummelt nære virkeligheten.

Krig er utmattelse. Edge spiller lenge på humoren i det å alltid feile, men etterhvert blir filmen også med rette mer seriøs. Håpløsheten i det å aldri vinne siger over det aldrende ansiktet til Cruise og til slutt drukner han sorgene i engelsk øl. Men som en spillavhengig gamer vet Cruise at han aldri vil finne ro før han runder det jævla brettet, til han overkommer sistebossen som venter i borgen. Når han til slutt blir helten filmen trenger er det en seier han fortjener, akkurat som Bill Murray ble en hakket mer sympatisk værmann for tjue år siden.

Men der Groundhog Day handler om å bli et bedre menneske, handler Edge først og fremst om å bli en bedre soldat. Det er scener her som hinter om at det finnes et dypere liv hos figurene, spesielt i Emily Blunts stoiske krigsveteran. Men Edge lar det bli med hintene. Filmen kunne gjerne tatt noen flere rolige avbrekk, som den såre sekvensen i låven hvor Cruise prøver å utsette det uungåelige med kaffe og småprat. Han har i sine reiser fått vite så mye om henne, men vi blir stort sett holdt utenfor.

Godeste Blunt er jo en åpenbaring her. Med et rotorblad som sverd og det råtøffe kallenavnet «Engelen i Verdun» introduseres hun som en legende. Men som historiefagets arkaiske «store menn»-teorier er denne legendifiseringen kun en konstruksjon – i dette tilfellet skapt av ekstraordinære, tidsbøyende omstendigheter. Ja, hun er kul, men i tråd med filmen overraskende menneskelige realisme kommer den kulheten med krigens pris.

Den sorgtunge staheten og de krigstrette øynene gjør Blunt til noe mer enn den typiske billedskjønne sidekicken. Men hun er heller ikke formet i Michelle Rodrigues grusomme skole for påtatt og overaggressiv maskulinitet. Det tykke skallet og de harde kantene er et resultat av å ha bært det forrige slaget på sine skuldre, for å ha sett sin elskede dø om og om igjen. Hennes motivasjon er ikke å hjelpe Cruise for Cruise sin skyld, men for at det hun har ofret skal være verdt det. Det gir denne Verdunske engel mer av et indre liv enn hva som er vanlig for slike figurer.

Og med en så god duo i førersetet er det lett å unne dem den lykkelige slutten som uungåelig kommer. Men henger den egentlig på greip? Cruise dreper Alpha’en i kjelleren av Louvre og blir sendt tilbake i tid før invasjonen. Krigen er over fordi Alpha er død, men hvordan kan den være det når tidslinjen resettes? Tidsparadokser, altså.

Hvis det finnes en logisk forklaring er den litt for godt gjemt i filmens daffe klimaks. I de mørke, oversvømmede gangene i og rundt Louvre blir det fort rotete og uoversiktelig. For første gang er permanent død en risiko, men allikevel er det filmens minst spennende sekvens. Kanskje fordi Cruise plutselig får litt av actionflaksen han har blitt nektet tidligere. Kanskje fordi filmen omsider betaler regninga for å ikke ha utviklet troppen med karikerte, men anonyme bifigurer mer.

Louvre er filmens svakeste brett… jeg mener sekvens. Et smågenerisk sistekapittel som loser tidsleken inn i en trygg havn. Men der andre blockbustere tar trygge valg hele veien, tørr Edge of Tomorrow å leke med veldig mange forventninger veldig lenge. Derfor er dette årets beste sommerfilm.

4/5