Gone Girl

En vending endrer alt i Finchers nyeste.


Sin City 2: A Dame To Kill For

Åtte år for seint og fullstendig unødvendig


Børning

Les innlegget

En god start for den norske bilfilmen


The Raid 2

Oppfølgeren biter over litt for mye, men er fortsatt den råeste actionfilmen du vil se i år.


Guardians of the Galaxy

Et underholdende, intergalaktisk sirkus, men James Gunn er litt for lojal mot Marvels uskrevne regler.


Edge of Tomorrow

Tom Cruise blir fanget i en overraskende underholdende tidsloop, men gir slutten egentlig noen mening?


X-Men: Days of Future Past

HughMacFass
Filmhistorien er klar og utvetydig. Det er teknisk umulig at den syvende filmen i en serie også er den beste. Diamonds Are Forever, sier du? Connery gikk i søvne gjennom innspillingen. Saw 7? Torturporno i tre dimensjoner er på ingen måte bedre enn torturporno i to. Og de som forsvarer Lassie: The Painted Hills kan umulig ha sett firern.

Syv filmer. Det er rett og slett for mye. Men når Bryan Singer returnerer til mutantscenen etter flere års fravær er det med en koffert full av sterke argumenter om at det faktisk er mulig. Han og manusforfatter Simon Kinberg har, som Wolverine, foretatt en liten reise tilbake i tid. De har studert seriens tidligere filmer og forsøkt å avdekke hva som fungerer og hva som må trimmes bort.

For X-Men-franchisen – til tross for sin innflytelse, til tross for sine enkelte oppturer – er ikke akkurat noe man forbinder med jevn og stødig kvalitet. X1 er mer en trendsetter enn det er en virkelig god film.  The Last Stand og den første Wolverine-filmen er mutasjoner så stygge at selv Professor X ikke ville sluppet dem inn på skolen sin.

Den største utfordringen med X-Men som konsept er at det er så jævla mange mutanter med så jævla mange krefter at noen er dømt til å bli feilcastet og feilskrevet. Mye av spilletiden i de forrige filmene ble kastet bort på uinteressante bremsesklosser av noen figurer, mens andre med potensiale led i skyggene. I motsetning til Marvel sine filmer fikk ikke hver helt hver sin sandkasse hvor de kunne vokse og vise seg frem. Her måtte de istedet krangle om den samme sceneplassen fra første stund.

Bryan Singer vet at han har for mange. Så på samme måte som en guttunge som går gjennom leketøyene sine på barnerommet må Singer velge og vrake mellom mutantene. De kule og populære får bli, de kjedelige og svake ryker rett i søpla.

Her er det fanfavoritten Wolverine – og ikke tegneseriens Kitty Pride – som blir sendt tilbake i tid. Storm, som i 2000 ble castet med den gang oppkomlingen Halle Berry, får noen stakkarslige sekunder med sin stakkarslige parykk. Gørrkjedelige James Marsden dukker opp i en utakknemlig cameo på slutten, mens Anna Paquins subplott som Rogue forsvant i klippen.

På fagspråket kalles teknikken kanskje skamløs publikumsonani, men det er onani som gir resultater. De sterkeste styrer historien, de svakeste blir drept «off screen» eller delegert til sidelinja. Med sidefettet trimmet bort flyter filmen mye bedre. X-Men har ikke alltid hatt skuespillerne til å takle de emosjonelle scenene, men som Fassbender og McAvoy viste i First Class er de et nivå over de fleste andre. Konflikten mellom Magneto og Professor X begynner kanskje å bli gammel, men ved å blande inn ringreven Jackman som ufrivillig megler får den en ny dimensjon.

Med seriens sterkeste karakterer i førersetet har Days allerede et overtak på sine forgjengerne. Filmen tar for gitt at du vet hvem disse figurene er, hva de står for, hvilket forhold de har til hverandre og hvilke fancy krefter de kan briefe med på fest. Et grep som er nådeløs mot eventuelle nykommere i seteradene, men som suksessfullt hindrer Days fra å havne i en gjørme av eksposisjon og tråkige bakhistorier.

I stedet ruller Singer av gårde plottet: I fremtiden er verden blitt et dystopisk høl regjert av mutantdrepende Sentineler. Hugh Jackman må reise tilbake i tid og hindre at Jennifer Lawrences dreper han korte fra Game of Thrones. Det er enkelt, men etter flere overkompliserte, uoversiktelige superheltfilmer er enkelt bra.

Ting går riktignok ikke helt etter planen. Mystique stoppes i Paris, men slipper unna. Magneto har som vanlig en alternativ fremgangsmåte. Sentinelene oppdager fremtidens gjemmested i Himalaya. Ting går til helvete, fort, men i det spiralerende kaoset finnes det et narrativt fokus, en rød tråd, som feks. vårens Amazing Spiderman 2 kunne lært en hel del av. Det er mange brikker i spill her, samtlige med ulike motiver, men alle figurenes blikk rettes mot plenen til Richard Nixon og avdukningen av Sentinelene. Alt alle vil ha finnes i den scenen.

Den narrative flyten forsterkes av at actionscenene også er seriens beste. Sekvensen for å befri Mageneto i hølet under Pentagon blander lekenheten fra kuppfilmer som Oceans 11 med doser av slapstick-humor og hemningsløse superkrefter. Den tidsmanipulerende bonanzaen av en scene hvor nykommeren Quicksilver avkler, ydmyker og utmanøvrerer Pentagons vaktkompani til sangen «Time In A Bottle» fikk salen på Ringen Kino bryte ut i en unorsk blanding av latter og ekstase. Sjeldent har følelsen av å ha en superkraft blitt visualisert så treffende før.

Som visuell regissør har Singer en ujevn CV. Superman Returns, til tross for alle sine feil og mangler, er med sine optimistiske farger og samling av ragende Art Deco-skrapere den ultimate versjon av Metropolis. X1 og X2 er derimot dekket av et kunstig lillaaktig-slør av plast og metall, som ser billigere ut for hvert år som går. Det samme kunstigheten finner vi i fremtidskildringen i Days, det er noe fake over sentinelene og verdenen de er i. Men på 70-tallet, hvor majoriteten av handlingen utspiller seg, har singer Singer viderført Vaughns fargerike Mad Men-estetikk fra First Class. Å endre fortiden handler kanskje ikke bare om å redde mutantene, men å lage en ny fremtid hvor ting ikke ser så jævlig ut for publikum.

Etter Pentagon måtte Days tråkke svært feil for å miste publikum, men filmen snubler litt på plenen til President Nixon. Rent logisk er det det rene vannvidd å utelate Quicksilver fra laget etter opptaksprøven en halvtime tidligere, når vi vet hvor lett han kunne stoppet Mystique. Det er et typisk superhelt-problem, hvor forfattere sliter å skrive konstruere reelle utfordringer for figurer med gudeaktige ferdigheter og må finne en eller annen latterlig unnskyldning for å holde de unna.

Filmen vil heller løse Mystique-problemet med prat, fordi ingenting får tårene til å trille som en emosjonell monolog fra en god skuespiller. Gjennom hele filmen har Xavier forsøkt å stoppe sin tidligere veninne med argumentasjonens og fornuftens kraft, uten suksess. Hun skal hevne sine døde kamerater, selv om det betyr flere døde kamerater i fremtiden.

Så hva er det, i filmens avgjørende scene i, i scenens avgjørende øyeblikk, som stopper henne? Jo, noe kraftigere enn hyperavanserte sentineler og alle verdens mutantkrefter til sammen: manusforfatteren fantasi. Åpenbart så sitter han jo å skriver hele tiden, men poenget er å gjøre det uten at publikum legger merke til klikkene fra tastaturet.

Når professoren omsider klarer å få Mystique til å kaste alt hun har trodd, følt og tenkt de siste årene overbord med et fingerknips hører man plutselig forfatterens desperate tastetrykk. Han må finne en løsning på problemet han har skrevet, men det er ingenting i professorens argumentasjonsrekke som har forandret seg. Det er ingen nye innfall som rettferdiggjør at denne morderen får samvittighet. Det er bare at nå, rent narrativt og dramatisk, passer at hun ombestemmer seg.

Det er en billig løsning i en film full av smarte. Heldigvis lover det godt for fremtiden at seriens tre siste filmer har en grei overvekt av sistnevnte. Fremtiden er lys, spesielt fordi fremtiden, altså vår nåtid, er omskrevet av hendelsene i Days. Logan blir ikke fanget av Stryker og får dermed verken hukommelsestap, metallklør eller et hevnmotiv. De første X-Men filmene er visket ut av eksistensen og serien kan starte på nytt, forhåpentligvis med bedre manusforfattere og færre Brett Ratners.

Så står tesen om at den syvende filmen ikke kan være den beste? De lærde vil sikkert strides om X2, First Class og denne. Egentlig er det ikke så viktig. Det som teller er at X-Mennene med slike sprudlende, stramme eventyr rettferdiggjør sin videre eksistens på lerettet. Som folk flest begynner jeg å bli smålei superhelter, men Days of the Future Past fjerner en del av den trettheten

4 av 5